Mamma og syk

Hei!

Jeg tenkte jeg måtte presentere meg selv med sykdommen min for at dere skal få et bilde av hva dette dreier seg om. Jeg har vært en aktiv jente frem til jeg ble gravid. Begynte tidlig med bekkenplager og hadde en tung graviditet. Jeg gledet meg til den tunge tiden var over, og jeg skulle være mitt gamle jeg igjen. Slik ble det ikke.

Bekkenplagene ble bedre, men jeg startet med andre plager som stivhet og knesmerter som var det første som kom. Det gjorde at jeg ikke klarte å bøye meg ned for å leke med datteren min på noen måneder. Dette var en ufattelig vond følelse å kjenne på. Mitt hjem så ut som ett sykehjem på ett tidspunkt; med handicap toalett, sklilaken og underarmsrullator (og til tider må dette opp igjen). Jeg er veldig sta og sliter meg heller ut enn at handicaptoalettet skal opp igjen. Dette er vel mye på grunn av hva vil andre tenke når de kommer hjem til oss og ser dette. Fasade? Men tilbake, det verste var at jeg følte meg så alene med disse tankene, overalt hvor du ser og alle du snakker med, snakker om permisjonstiden som den beste tiden i livet deres. Og jeg turte ikke å si at det ikke var slikt for meg. Det var flaut, og det var et nederlag de dagene jeg måtte ringe mannen min og be han komme hjem da jeg ikke klarte mer. 

Jeg har vært på flere utredninger og rehabiliteringer, og de finner ingenting konkret. Kun uttalte kroniske smerter og utmattelse, men ingen diagnose å forholde seg til. Jeg har en mor med leddgikt og jeg har et identisk symptombilde. Problemet er at det ikke har vist seg på blodprøver, akkurat slik det var hos min mor og mange flere. Det er viktig å oppdage sykdommen tidlig, men det er ikke like lett alltid. Flere kan gå med sykdommen i 10 år uten å få en diagnose. Nå skal jeg til ny revmatologisk vurdering i januar og håper at de kan finne noe mer denne gangen. Det å gå uten en diagnose er veldig vanskelig. Det hadde vært enklere og ha noe å forholde meg til og deretter sette leveregler etter det. Kanskje jeg kunne startet en medisinering som gjorde hverdagen enklere. Jeg har vært 50% sykemeldt i litt over 1 år, og mitt største ønske er å kunne fungere i 100 % jobb igjen i det yrket jeg er så glad i. 

Jeg er ganske sikker på at det er leddgikt jeg har, men at det kan ta tid å få en diagnose. De siste månedene har jeg begynt miste ting ut av hendene mine, slik som melkekartong, tallerken med mat osv. Jeg synes det er skummelt å tenke på at det kunne vært mer dyrebare ting jeg mistet. Det er skremmende å føle at sykdommen tar kontroll over kroppen din, og at den tar kontroll over livet ditt. Jeg må alltid planlegge dagene mine, slik at etter en tung aktivitet har jeg en dag å hvile på i etterkant. Det er ikke lett å si nei til sosiale ting fordi du rett og slett ikke har overskudd til det. Jeg har alltid vært en sosial og positiv jente som aldri sier nei til noe. Det er veldig vanskelig akkurat det der! Jeg har fått i lekse fra ett rehabiliteringsopphold jeg akkurat kom hjem fra om nettopp det der, grensesetting for meg selv samtidig det å si nei både på jobb og fritid. Det tror jeg at jeg må ta noen år for å lære meg. Flink pike, du vet.. Det å si nei blir et evig samvittighetskjør i etterkant. Samtidig får du kommentarer fra folk; men du er jo så ung og sprek, det tar vel du!

Så er det de kommentarene om når skal dere ha neste? Og du hører andre fortelle de som kun ønsker ett barn at det er så dårlig gjort ovenfor det barnet. Er det greit å uttale seg om? Dette er et tema jeg kommer til å lage et innlegg om senere. Ett stort ønske om å få et barn til, men man skal huske på å være den beste mammaen man kan være for datteren jeg allerede har. Det er stor frykt knyttet til forverring etter et svangerskap til. 

 

Isabel 

 

13 kommentarer
    1. Veldig bra skrevet!
      Flott av deg å være åpen om dette, tror dessverre dere er mange.
      Håper du får hjelp snart, vanskelig å gå slik i lang tid ♥️

    2. Så fint skrevet, Isabel ❤️ Det er viktig å sette ord på følelser og fortelle hvordan du har det! Håper du finner ut av det snart! Jeg er veldig stolt av deg og alt du får til💕

    3. Først og fremst- så leit å lese, Isabel! Du er tøff som skriver det som det er! Vi lever i et samfunn det mye er lagt opp rundt fasade, og da er det fint at vi tør å fortelle det når ting viker utenfor det perfekte som tilsynelatende er normalen. Min erfaring med å være åpen er at det er mange som kjenner seg igjen og som går med liknende tanker eller utfordringer.
      Det jeg også gjerne ville si, omhandler dette med å skulle ha barn nummer to. Det er ignoranse som snakker når folk sier at det er dårlig gjort overfor det barnet man har å ikke gi dem søsken. Jeg er hundre prosent sikker på at det er viktigere å kunne være en god mamma for ett barn enn å presse seg til å ha to bare for å ha to. Å ta det valget å være fornøyd med en, av forskjellige årsaker, gjør deg til en god forelder, ikke noe annet! Da klarer du å fokusere på deg selv og din lille datter, slik at dere kan ha det fint! Står respekt av det.
      Jeg håper utredningen gir deg noen holdepunkter. I mellomtiden må du ha en riktig god jul!
      Stor klem

    4. Ingeborg Gjertsen: det er så sant! Er det rart det er så mye psykiske problemer blant unge i dag? Det presset som blir lagt på dem. Godt å være med å bryte den! Tusen takk for gode ord, setter virkelig pris på dem 🙂 Riktig god jul til deg og dine!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg