Et usynlig handicap

Hei!

Idag ville jeg dele noen tanker rundt et tema. Og det er nettopp som overskriften sier, det å ha et usynlig handicap. Hvis man har brukket et ben vil folk se det. Sannsynligvis vil folk reise seg på bussen, for at den personen skal få sette seg. Jeg sier sannsynligvis siden slik det er i dagens samfunn er ofte folk mer opptatt av seg selv og mobilen enn å tenke på for eksempel eldre og gravide som har mer behov for en sitteplass. En person ville ikke sett to ganger på en person med krykker når en skal på ett offentlig handicap toalett. Derimot har jeg opplevd stygge blikk når jeg må bruke de fasilitetene. Og jeg tror ikke jeg er alene om det. 

Formen min er veldig opp og ned. Når jeg er i en dårlig periode klarer jeg ikke å bøye knærne og da har jeg behov for å bruke handicap toalett. Dette hater jeg og det skal mye til før jeg innser nederlaget og tar i bruk dette. Hvorfor? På grunn av ubehagelige blikk som dømmer deg når du bruker disse fasilitetene. Folk er veldig raske med å dømme, og det vet jeg at jeg har gjort selv også. Men jeg tenker meg om to ganger før jeg gjør dette nå. Hvorfor skal man tenke så mye på hva andre tenker spør jeg ofte meg selv. Jeg er veldig god til å gi de rådene til andre, men når det gjelder meg selv skal jeg alltid overanalysere alt. Mest av alt er det vel en selv som er ens verste fiende. Kanskje man føler at de blikkene er mer ubehagelige enn det de er ment? Dette har jeg lært mye om nå ved et rehabiliteringsopphold jeg nylig var på. Der fikk jeg i lekse sammen med mange andre i samme situasjon om å endre tankegang. For det hjelper jo ingen og gå og kverne på alle disse tankene. Man skal erstatte de negative tankene med alternative tanker.

Jeg husker når jeg gikk gravid og var veldig plaget med bekkenløsning. Jeg gikk med krykker og klarte så vidt å gjennomføre besøkene hos fysioterapeuten. Der var det eldre som stoppet for å holde opp døren og gjorde alt for å hjelpe meg. Da ble det synlig. Ikke misforstå meg, jeg er veldig glad det ikke synes på meg. Jeg er veldig glad jeg kan gjemme meg bak masken og ta på meg et smil hver dag. Når de eldre åpnet dører for meg, var det en veldig feil situasjon for meg. Jeg jobber som sykepleier og elsker å hjelpe andre. Det er en absurd situasjon og plutselig stå i andre enden, og det er derfor jeg ikke har ønsket å snakke om dette også. Det er vanskelig å plutselig være den som har begrensinger, og må gjøre alt med ekstra planlegging og konsekvenstenkning. Det er ikke den personen jeg vil være, jeg vil ikke at sykdommen skal ta over meg som person. Derfor klistrer jeg ofte på smilet og svarer at her går det bare bra. 

– Isabel

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg