Et barn til

De siste få månedene har jeg for første gang begynt å tenke tanken på et barn til. Jeg synes det er veldig deilig at jeg endelig kjenner på de følelsene, samtidig som realiteten hele tiden streifer meg. Jeg har så lyst til å oppleve å bli mamma en gang til, og jeg har så inderlig lyst til at Linnea skal bli storesøster. For tenk så fin storesøster hun ville blitt! Hun er en så god og omsorgsfull jente. Hun er veldig glad i å leke mamma for dukkene sine, og synger nattasang og kysser dem godnatt før hun triller dem i søvn. Så herlig å se!

Samtidig går jeg med tanker om hvordan jeg vil være i graviditeten og ikke minst etter fødsel. Hadde jeg visst at jeg hadde vært sengeliggende i ni måneder, og blir i normal form etterpå så er jo det en ting. Du vet det er midlertidig og at du kommer tilbake i habituell tilstand etter fødsel. Men når man ikke aner hvordan kroppen blir etter endt graviditet er det skummelt å tenke på. Jeg skal være en god mamma og kone også. Jeg kjenner ofte på en utilstrekklighetsfølelse ovenfor mann og datter nå. Jeg får så vondt i hele meg når Linnea vil at vi skal leke sammen med noe hun er opptatt av, og jeg til tider må svare at mamma må hvile litt. Det er en helt forferdelig følelse. Man har så lyst til å gjøre alt for barna sine, men så strekker man ikke alltid til. Jeg har felt mange tårer for dette, da det er så vanskelig. Hva da når man har to? Og hvis jeg blir verre? Jeg må være helt sikker og klar hvis vi skal ta dette valget. 

Nå har jeg vært 50% sykemeldt i litt over ett år, og har derfor mistet rett på sykepenger. Jeg har arbeidsavklaringspenger nå som jeg fortsatt er under utredning og i en periode hvor jeg skal komme tilbake i full stilling. Jeg vet jo ikke hvordan det vil gå, men jeg er veldig motivert for dette. Jeg skal øke gradvis. Foreløpig har jeg ingen diagnose, og det er derfor vanskelig å forutse prognoser. Jeg skal til revmatolog i begynnelsen av januar, og jeg håper at jeg kan få en avklaring da. Hvis det viser seg å være leddgikt vil man starte på medikamenter som muligens vil lette på hverdagen. Det at jeg får arbeidsavklaringspenger og jobber kun 50% er også en grunn til at jeg vil vente med barn. Ikke bare for meg selv, men også hva “samfunnet” vil tenke. Men hvorfor skal man egentlig planlegge livet ut fra NAV og hva andre vil tenke? Jeg vet at når jeg øker til 100% stilling så er jeg ikke klar for å gå gravid igjen, som er en stor påkjenning fra før av. Jeg ble veldig fysisk redusert i mitt forrige svangerskap, og jeg må regne med at jeg blir det i eventuelt et neste svangerskap også. Det er bedre å være forberedt og heller bli positivt overrasket. Men jeg vet at hvis du googler gravid på arbeidsavklaringspenger, så finner du mange forum hvor folk skriver; klarer du ikke å jobbe, klarer du ikke å ha barn. Det er jo veldig diskriminerende å si. Alle har forskjellige utgangspunkt og alle har forskjellige arbeidsplasser. Jeg har en tung jobb, men jeg elsker den og vil gjerne tilbake i den i full stilling. Men akkurat nå går dessverre ikke det. Jeg skal tilbake å “jobbe for samfunnet”, men det er også viktig for meg å få de barna jeg vil ha før det er forsent! 

Det er et veldig vanskelig valg når på den ene siden man har så lyst på et barn til, men på den andre siden er redd for hvordan det blir. Det er ikke bare meg det går utover hvis jeg blir enda dårligere. Jeg har en familie som jeg skal klare å stille opp for. Jeg ønsker å gjøre alt for de, og synes det er forferdelig når kroppen sier nei til tider. Jeg håper jeg kan kjenne på en viss stabilitet slik at valget blir enklere. Jeg har en mann som er verdens beste pappa, og han fortjener virkelig å oppleve dette igjen. Jeg håper vi finner ut av hva som er det beste for vår familie!

-Isabel

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg