Graviditet og fødsel

Flere har spurt om jeg kan fortelle min fødehistorie. Det kan jeg så klart gjøre, men da vil jeg gå tilbake til slutten av svangerskapet først.

Alle snakker om hvor koselig det er å gå gravid, men for meg var det ikke det. Hvis det er lov å si. Nå bidrar jo sosiale medier mye til dette (også jeg), det perfekte livet, perfekt svangreskap og barseltid! Jeg var svært plaget med bekkenløsning. Jeg slet med å gå, og hadde underarmsrullator hjemme som jeg kunne lene meg på. Selvfølgelig turte jeg ikke å gå med denne offentlig av en eller annen grunn. Det er rart hvordan jeg heller ville påføre meg selv mer smerte enn å takle medlidenhetsblikk og spørsmål fra folk rundt! Til nød brukte jeg krykkene. Jeg var som regel hjemme innenfor husets fire vegger, hvis jeg ikke var hos fysioterapeuten som jeg var hos to ganger i uken. Livet endret seg drastisk fra å være en sosial jente som var med på alt, men som nå ikke orket. Jeg hadde sklilaken i seng og handicap toalett, så hjemmet ble forvandlet til et sykehjem. Jeg var så klar for fødsel at du vil ikke tro det! Jeg gledet meg sånn til å få tilbake kroppen min, som jeg trodde ville skje på den tiden. Jeg lå våken i flere netter før fødsel og kjente etter kynnerne, kunne denne være en rie? Var fødselen i gang?

Akkurat 1 uke før termin startet det. Jeg skulle på toalettet om morgenen, jeg tror det var i sekstiden. Da var det akkurat som det åpnet seg, og det var vannet som gikk. Endelig tenkte jeg! Jeg ringte til fødeavdelingen og fortale at vannet hadde gått, men at riene ikke hadde blitt noe sterke og regelmessige enda. Da kunne jeg bare spise frokost også komme inn for en sjekk. I det jeg legger på, så starter det! Riene ble mye sterkere og mer regelmessige. Jeg hang over underarmsrullatoren når riene stod på, litt komisk! Jeg visste siden jeg var førstegangsfødende at vi hadde god tid, så jeg ville ta en dusj og spise en god frokost før vi kjørte innover. Sigve derimot, var litt mer stresset kan du si. Han slang noen baguetter på tallerken og inni bilen med de, hehe. Etter dusjen tørket og tørket jeg meg, det var akkurat som det ikke nyttet. For det er det ingen som forteller deg; at vannet bare fortsette å renne. Man ser jo på film, og ser at det går en stor dusj og det er det. Men fostervannet fornyer seg hele tiden, og dermed så rant det på nytt og på nytt. Jeg lurte på hvordan denne bilturen ville bli. Jeg ringte inn til føden for tips, og det fikk jeg. Jeg måtte gå med trusen full av babybleier. Det var nok litt av et syn når jeg ankom sykehuset, midt i vaktskiftet. Tights og rumpa full av bleier! Hehe. 

Jeg kom på sykehuset 7.30, og hadde 3-4 cm åpning. Jeg fikk derfor fødestue med engang. Det var en kjempehyggelig jordmor som satt hos oss. Det gikk radig deretter, ca. 1 cm åpning i timen. På det tidspunktet følte jeg ikke hadde pause mellom riene, og jeg fikk ikke slappet av. Jordmoren spurte om jeg ville legge meg i badekaret, men da var svaret klart, jeg ville ha epidural. I forkant tenkte jeg at badekar ville vært fint under fødsel, jeg brukte det mye under graviditeten. Men når det kom til stykke, så ville jeg bare ha smertelindring der og da. Åpningen fortsatte radig, og vi tenkte at Linnea ville komme før kveldsvakten skulle ta over. Men det stoppet opp på 8 cm, og der var jeg lenge. Jeg prøvde alt, jeg stod og hoppet, stod på alle fire i sengen, men hun ville ikke rikke på seg. Etterhvert hadde jeg 9-10 cm åpning, men hun kom ikke langt nok ned. Jeg hadde forlengst fått en ny jordmor og hun var helt herlig! Hun foreslo at vi kunne prøve å presse, så det gjorde vi. Det skjedde dessverre ikke stort, hun kom ikke noe særlig lenger ned og jeg var så sliten etter mange press. Så kom det en lege til for å hjelpe hun ut med vakuum. Det tok tid, men til slutt var hun ute 20:48. Plutselig var hele rommet fylt med forskjellig instanser, jeg husker ikke om dette var før eller etter hun var ute. Jeg fikk henne på brystet, og det var en herlig følelse, men den varte kort. Jeg ble kjørt inn til operasjonsstuen. Jeg hadde fått en rift i livmorhalsen og mistet mye blod. Det var veldig rart når man endelig har født sitt barn, så blir man trillet bort fra barnet og den nybakte faren. Første natten ble jeg liggende på postoperativ. Det var en ganske rolig natt der, så Sigve og Linnea fikk komme bort og hilse på, men måtte tilbake ganske raskt. Jeg våknet hvert femte minutt, da jeg gjenopplevde fødselen hver gang jeg sovnet. Det var nok morfinen som gjorde drømmene så virkelig. Jeg trodde jeg hadde sovet lenge, men hver gang jeg våknet var det bare gått de få minuttene, så jeg tror de sykepleierne som jobbet der ble ganske lei av å høre spørsmål om klokka. 

På morgenkvisten ble jeg trillet tilbake til min nybakte familie. Jeg hadde mistet 3 liter blod, og var helt mørbanket. En voksen person har mellom 4-6 liter blod i kroppen, så det er mye å miste. Jeg kunne ikke reise meg opp i sengen, uten at det svartnet og jeg ble kvalm. Jeg husker jeg skulle få hjelp av en barnepleier til å dusje, og det var første gangen jeg så meg i speilet. Det så virkelig ut som jeg hadde vært i slosskamp, jeg var hoven og blå rundt øynene. Sigve og barnepleieren hadde rottet seg sammen og sagt at det bare var lyset på badet, men jeg skjønte jo at det ikke var tilfelle. Den tiden var veldig vanskelig, jeg klarte ikke å stå å bytte bleie på datteren min, fordi da ville jeg svimt av. Ammingen måtte jeg kunne gjøre liggende. Men dette skulle være midlertidig, så da ble det enklere å takle. Under barseltiden på sykehuset hadde jeg en jordmor som jeg virkelig ikke taklet. Det var på grunn av henne jeg dro hjem, noe som jeg kjente på i etterkant var veldig dumt. Jeg hadde trapper i hjemmet og det ble en for stor påkjenning etter få dager. Den dagen jeg kom hjem gjorde jeg ikke annet enn å gråte og skjønte ikke hvorfor vi hadde fått barn. Jeg var så langt nede og det er forferdelig å tenke tilbake at man hadde disse tankene. Heldigvis var det mye bedre dagen etter, etter en natt med hvile. Så mye hvile man kan ha etter man har fått en nyfødt baby. Når jeg ser tilbake på barsel og permisjonstiden min nå, så skjønner jeg at jeg har nok hatt en fødselsdepresjon. Jeg tror det er mange som ikke merker dette før man har kommet ut av den. Men dette kan jeg ta et eget innlegg om siden.

Jeg turte egentlig ikke å legge ut disse bildene eller i det hele tatt vise det til noen, men det skal jo være usensurert så her kom de. Sånn så jeg ut, og det er veldig rart å se tilbake. Jeg håper jeg har tatt med det meste, ellers er det bare å stille spørsmål. Men alt i alt så er jeg ikke skremt fra å gjennomføre en fødsel igjen. Eller det vet jeg kanskje ikke før jeg står gravid og nærmer meg fødsel igjen heller. Men det kommer nok ikke til å skje en gang til. Jeg tenker man må komme til fødestuen med et åpent sinn, for man vet aldri hva som kan møte deg. Så får man jo den fineste premien etter maratonet er ferdig. Dette ble jo ikke en veldig hyggelig historie, men jeg må jo være ærlig. Håper dere får en fin dag!

– Isabel 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg