Diagnose?

God kveld!

Idag har jeg vært hos revmatolog. Jeg var så nervøs i forkant og var redd for å bli avvist igjen. Jeg begynte å fortelle om sykehistorien, og hun undersøkte ledd med ultralyd. Det var ikke tegn til betennelse nå, og derfor fikk jeg heller ingen leddgiktsdiagnose. Jeg husker ikke så mye mer hva som ble sagt, da jeg måtte kjempe for å holde tårene tilbake. Jeg er bare så lei. Nå føler jeg at det var siste sjanse på en måte. Nå har jeg gått så lenge med smerter, utmattelse og stivhet, men fortsatt ingen diagnose å forholde seg til og dermed ikke riktig behandling. Man vil jo ikke gå å ta smertestillende hele tiden for å kjempe seg igjennom hverdagen. Men da var vi tilbake der igjen, jeg hadde endelig et lite håp før i dag. Det verste er at man blir sittende med en følelse av at man er hypokonder, noe jeg vet jeg ikke er. Men så lenge jeg ikke får en diagnose, så kan jeg jo like så godt ha diktet opp symptomene mine.

Å være kronisk syk uten diagnose er veldig vanskelig. Det er ikke helt akseptert fra alle føler jeg. Det er mye enklere å kunne gi et svar på hvorfor jeg har det som jeg har uten å måtte fortelle en hel historie. Jeg føler på det ovenfor Nav, arbeidsgiver og kolleger først og fremst. Mine nærmeste vet hvordan jeg har det, men det er ikke lett å måtte forklare en dårlig dag eller fortelle hvorfor man er sykemeldt når man ikke har noe konkret å forholde seg til selv. Uten diagnose er det heller ingen som kan hjelpe meg videre og jeg føler de nøyer seg med at det er kroniske leddsmerter som i grunn ikke er en diagnose. Jeg er veldig dårlig til å ta kontakt med helsevesenet og vil ikke være til bry. Det blir derfor vanskelig å ta kontakt hvis nye symptomer dukker opp. Jeg vet det er teit å tenke slik, men klarer ikke å riste av meg de tankene. Men nå skal jeg se fremover og ta det som det kommer. Jeg skal prøve å stå på mer for meg selv fremover. Det blir nyttårsforsettet for i år!

 

– Isabel 

4 kommentarer
    1. Ja, det er kjempetungt å være kronisk syk uten en diagnose! Tungt overfor omverden, men også tungt overfor deg selv, fordi du ikke har noe å forholde deg til. Et veldig dårlig utgangspunkt for å mestre en tung hverdag! Stå opp for deg selv! Ikke gi deg! <3

    2. Sender masse styrke! Kjenner meg igjen i det å forholde seg til helsevesenet og be om hjelp og fortelle om seg selv… Håper fastlegen klarer å stå på litt for deg. Forhør deg rundt om hvilke spesialister i landet eller utland du kan komme til. Noen MÅ kunne hjelpe..! Klem <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg