Hyttetur

I går kveld kom vi opp på hytta til min tante på Rauland. De har bygd ny hytte her, så utrolig fin hytte med utsikt til idylliske omgivelser. På vei oppover ble det 22,5 minus grader ute! Deilig å komme opp til ferdig oppvarmet hytte da mamma og tante hadde dratt i forveien. Min kusine, svigerinne og jeg kom opp etter jobb. 

I dag har vi vært på skitur. Det var 12 minusgrader og det kjentes ut som jeg hadde brainfreece. Men det var så vakkert ute!

 

 

I kveld skal vi feire en minijulaften, da tante skal jobbe i jula. Nå skal vi straks pynte juletre. Ønsker dere en fin torsdag!

 

Julemarked i Oslo

Idag har vi kost oss i Oslo! Så mange fine julegater og julemarkeder. 

Vi var innom jul i vinterland, et julemarked i Spikersuppa.

Vi har vært med på reisen til julestjernen med pariserhjul.

Vi hadde den fine utsikten over Oslo’s gater.

Oslo by night!

Nå sitter vi på hotellrommet. Linnea sovnet med engang, så det var veldig deilig. Det er vel første gang vi har vært på ett lite hotellrom alle tre. Vi har som regel bodd i leilighet. Men når det gikk så overaskende bra å legge henne er jo ikke det noe problem. Håper dere får en fin tirsdagskveld!

– Isabel

Et usynlig handicap

Hei!

Idag ville jeg dele noen tanker rundt et tema. Og det er nettopp som overskriften sier, det å ha et usynlig handicap. Hvis man har brukket et ben vil folk se det. Sannsynligvis vil folk reise seg på bussen, for at den personen skal få sette seg. Jeg sier sannsynligvis siden slik det er i dagens samfunn er ofte folk mer opptatt av seg selv og mobilen enn å tenke på for eksempel eldre og gravide som har mer behov for en sitteplass. En person ville ikke sett to ganger på en person med krykker når en skal på ett offentlig handicap toalett. Derimot har jeg opplevd stygge blikk når jeg må bruke de fasilitetene. Og jeg tror ikke jeg er alene om det. 

Formen min er veldig opp og ned. Når jeg er i en dårlig periode klarer jeg ikke å bøye knærne og da har jeg behov for å bruke handicap toalett. Dette hater jeg og det skal mye til før jeg innser nederlaget og tar i bruk dette. Hvorfor? På grunn av ubehagelige blikk som dømmer deg når du bruker disse fasilitetene. Folk er veldig raske med å dømme, og det vet jeg at jeg har gjort selv også. Men jeg tenker meg om to ganger før jeg gjør dette nå. Hvorfor skal man tenke så mye på hva andre tenker spør jeg ofte meg selv. Jeg er veldig god til å gi de rådene til andre, men når det gjelder meg selv skal jeg alltid overanalysere alt. Mest av alt er det vel en selv som er ens verste fiende. Kanskje man føler at de blikkene er mer ubehagelige enn det de er ment? Dette har jeg lært mye om nå ved et rehabiliteringsopphold jeg nylig var på. Der fikk jeg i lekse sammen med mange andre i samme situasjon om å endre tankegang. For det hjelper jo ingen og gå og kverne på alle disse tankene. Man skal erstatte de negative tankene med alternative tanker.

Jeg husker når jeg gikk gravid og var veldig plaget med bekkenløsning. Jeg gikk med krykker og klarte så vidt å gjennomføre besøkene hos fysioterapeuten. Der var det eldre som stoppet for å holde opp døren og gjorde alt for å hjelpe meg. Da ble det synlig. Ikke misforstå meg, jeg er veldig glad det ikke synes på meg. Jeg er veldig glad jeg kan gjemme meg bak masken og ta på meg et smil hver dag. Når de eldre åpnet dører for meg, var det en veldig feil situasjon for meg. Jeg jobber som sykepleier og elsker å hjelpe andre. Det er en absurd situasjon og plutselig stå i andre enden, og det er derfor jeg ikke har ønsket å snakke om dette også. Det er vanskelig å plutselig være den som har begrensinger, og må gjøre alt med ekstra planlegging og konsekvenstenkning. Det er ikke den personen jeg vil være, jeg vil ikke at sykdommen skal ta over meg som person. Derfor klistrer jeg ofte på smilet og svarer at her går det bare bra. 

– Isabel

Tenn lys

Idag er det andre søndag i advent og det er på tide å tenne enda et lys på adventsstaken! Vi begynte forrige søndag med å synge første verset av tenn lys, og synes det var en hyggelig stund sammen så det skal vi fortsette med i dag. Da blir det to vers. 

Det er så lyst og fint i vinduene når man går ute om dagen.

Idag virker det foreløpig som formen til Linnea er litt bedre, så da får vi prøve å våge oss ut. I kveld kommer det et nytt temainnlegg.

– Isabel

 

 

Innedag

Etter noen dager med jobb, barnehage og full fart, var det deilig å kunne roe det ned. Idag har vi drevet og kikket igjennom gamle bilder og videoer da Linnea var liten og hun synes det er så gøy! Et av nyttårsforsettene neste år må være å lage flere fotoalbum. Vi har laget noen av de, og Linnea (og vi selvfølgelig) synes det er så stas å se igjennom hva vi har gjort. Siden feberen ankom hos lille frøken i går, har vi holdt oss inne i dag. Det er neimen ikke lett da hun er høyt og lavt uansett om hun har feber. 

 

Album fra sommeren 2018

Mannen min og jeg har heller ikke vært noe i form, så det har vært en særdeles kjedelig dag hjemme her i dag. Man trenger en sofadag innimellom. Før man fikk barn kunne man bare gå å legge seg igjen når man var syk. Det er ikke helt godtatt lenger, det blir en vanlig dag aktivitetsmessig når man har en 2,5 åring i hus. Men i dag har ikke hun heller vært i form, og det er godt når aktivitetsnivået kan roes litt. 

Ønsker dere en fin lørdagskveld! Her blir det biffmiddag og en film/serie på skjermen. Har noen tips om en bra film eller serie?

– Isabel

Den kalde fine tida

 

Jeg både elsker og misliker denne tiden. Elsker den fordi det er så koselig med mørke kvelder fylt av levende lys og fyr i peisen. Men det er også en tid fylt med vonde dager. Det er ikke til å legge skjul på at dette værskiftet som er om dagen ikke gjør kroppen så godt. Men heldigvis er det mye glede man må fokusere på i denne tiden, særlig nå – ventetiden. Desember er en så koselig tid. Det blir lyst i vinduer med adventstjerner og adventsstaker. Det kom endelig litt snø i går, og det er nydelig med hvite bakker og trær! Får håpe den varer litt ihvertfall. Før vi fikk Linnea hadde mannen min og jeg laget pakkekalender til hverandre, og det gjorde det mye enklere å stå opp om morgen til hyggelige frokoststunder før jobb i mørketiden. Dette ble stopp etter vi fikk barn, både på grunn av økonomi, men også tid. Vi har valgt å ikke ha adventskalender til Linnea i år heller, da jeg fortsatt synes hun er litt liten til å forstå konseptet rundt det. Selvfølgelig hadde hun elsket å få pakker eller sjokolade, men det er jo ikke det som er poenget. Vi har snakket om å starte med en aktivitetskalender fremfor pakkekalender da det er så fint å kunne ha en aktivitet å se frem til hver dag sammen. Og det er jo det ventetiden handler om, dager fylt med fine aktiviteter sammen!

Pappa og jeg har hatt en veldig koselig dag i Sverige, selv om det tar på for kropp! Jeg har ihvertfall fått brukt nok penger.. Linnea måtte bli hentet fra barnehagen i dag, da hun hadde fått feber. Vi har bare brukt ettermiddagen til å slappe av i sofaen, som var godt for store og små i dag! Nå sover Linnea oppe i sengen vår, og vi har satt på ovnen til fløtegratinerte poteter og roastbiff. Det er fredag og det er Idol! Jeg håper dere får en fin fredagskveld 🙂

 

– Isabel 

Sverigetur

God morgen!

Vil først bare takke for alle tilbakemeldinger jeg har fått. Setter veldig pris på det, og det viser enda mer hvor viktig det er med åpenhet. Får mange henvendelser hvor mange takker for at jeg deler, og at de har vært i samme situasjon. Det er vondt å lese. Mest vondt fordi jeg vet hvordan det er å føle seg alene om dette. 

Idag skal pappa og jeg til Sverige en tur. Shoppingturer var noe jeg elsket før, jeg dro til byen for å kose meg. Nå er shopping noe jeg gjør når jeg absolutt må. Tidligere gledet jeg meg lenge før en Sverigetur, alltid tatt det som en kosetur. Nå tenker jeg kun konsekvenser i forkant. Jeg skulle ønske at jeg kunne se det positive i det, og det prøver jeg virkelig hardt utad, men innvendig går tankene kun til hvordan formen blir i etterkant. Pappa og jeg gjør aldri noe alene, så det blir veldig koselig med kvalitetstid. Men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke kun ser frem til turen. Jeg har hatt en lang dag i forveien med legetime, kurs og senvakt, og hadde trengt en innedag i dag. Men vi skal kose oss. Jeg er glad for at jeg har en fin familie og gode venner rundt meg, og jeg gjør alt for å ta vare på de. 

Hva er deres must have når dere handler mat i Sverige?

Lag deg en fin fredag!

– Isabel 

Mamma og syk

Hei!

Jeg tenkte jeg måtte presentere meg selv med sykdommen min for at dere skal få et bilde av hva dette dreier seg om. Jeg har vært en aktiv jente frem til jeg ble gravid. Begynte tidlig med bekkenplager og hadde en tung graviditet. Jeg gledet meg til den tunge tiden var over, og jeg skulle være mitt gamle jeg igjen. Slik ble det ikke.

Bekkenplagene ble bedre, men jeg startet med andre plager som stivhet og knesmerter som var det første som kom. Det gjorde at jeg ikke klarte å bøye meg ned for å leke med datteren min på noen måneder. Dette var en ufattelig vond følelse å kjenne på. Mitt hjem så ut som ett sykehjem på ett tidspunkt; med handicap toalett, sklilaken og underarmsrullator (og til tider må dette opp igjen). Jeg er veldig sta og sliter meg heller ut enn at handicaptoalettet skal opp igjen. Dette er vel mye på grunn av hva vil andre tenke når de kommer hjem til oss og ser dette. Fasade? Men tilbake, det verste var at jeg følte meg så alene med disse tankene, overalt hvor du ser og alle du snakker med, snakker om permisjonstiden som den beste tiden i livet deres. Og jeg turte ikke å si at det ikke var slikt for meg. Det var flaut, og det var et nederlag de dagene jeg måtte ringe mannen min og be han komme hjem da jeg ikke klarte mer. 

Jeg har vært på flere utredninger og rehabiliteringer, og de finner ingenting konkret. Kun uttalte kroniske smerter og utmattelse, men ingen diagnose å forholde seg til. Jeg har en mor med leddgikt og jeg har et identisk symptombilde. Problemet er at det ikke har vist seg på blodprøver, akkurat slik det var hos min mor og mange flere. Det er viktig å oppdage sykdommen tidlig, men det er ikke like lett alltid. Flere kan gå med sykdommen i 10 år uten å få en diagnose. Nå skal jeg til ny revmatologisk vurdering i januar og håper at de kan finne noe mer denne gangen. Det å gå uten en diagnose er veldig vanskelig. Det hadde vært enklere og ha noe å forholde meg til og deretter sette leveregler etter det. Kanskje jeg kunne startet en medisinering som gjorde hverdagen enklere. Jeg har vært 50% sykemeldt i litt over 1 år, og mitt største ønske er å kunne fungere i 100 % jobb igjen i det yrket jeg er så glad i. 

Jeg er ganske sikker på at det er leddgikt jeg har, men at det kan ta tid å få en diagnose. De siste månedene har jeg begynt miste ting ut av hendene mine, slik som melkekartong, tallerken med mat osv. Jeg synes det er skummelt å tenke på at det kunne vært mer dyrebare ting jeg mistet. Det er skremmende å føle at sykdommen tar kontroll over kroppen din, og at den tar kontroll over livet ditt. Jeg må alltid planlegge dagene mine, slik at etter en tung aktivitet har jeg en dag å hvile på i etterkant. Det er ikke lett å si nei til sosiale ting fordi du rett og slett ikke har overskudd til det. Jeg har alltid vært en sosial og positiv jente som aldri sier nei til noe. Det er veldig vanskelig akkurat det der! Jeg har fått i lekse fra ett rehabiliteringsopphold jeg akkurat kom hjem fra om nettopp det der, grensesetting for meg selv samtidig det å si nei både på jobb og fritid. Det tror jeg at jeg må ta noen år for å lære meg. Flink pike, du vet.. Det å si nei blir et evig samvittighetskjør i etterkant. Samtidig får du kommentarer fra folk; men du er jo så ung og sprek, det tar vel du!

Så er det de kommentarene om når skal dere ha neste? Og du hører andre fortelle de som kun ønsker ett barn at det er så dårlig gjort ovenfor det barnet. Er det greit å uttale seg om? Dette er et tema jeg kommer til å lage et innlegg om senere. Ett stort ønske om å få et barn til, men man skal huske på å være den beste mammaen man kan være for datteren jeg allerede har. Det er stor frykt knyttet til forverring etter et svangerskap til. 

 

Isabel 

 

Mitt første blogginnlegg

Hei!

Da har jeg tatt det steget som jeg har tenkt på lenge, men ikke har turt. Jeg har tullet mange ganger med å starte en blogg, men nå har jeg altså gjort det til tross for at det er kleint og skummelt. Grunnen til at jeg ønsker å starte denne bloggen er for å vise at livet ikke er så perfekt som det kan virke på sosiale medier! 

Jeg får vel presentere meg selv litt; jeg heter Isabel og er 27 år gammel. Jobber som sykepleier. Jeg er mamma til en herlig, sta og blid frøken på to og ett halvt år og er gift med en mann som virkelig stiller opp for oss! Jeg lever med kroniske smerter og utmattelse, og er under utredning for dette. Siden jeg ble gravid har jeg følt meg som en skrøpelig 90-åring, og det å føle at man ikke strekker til som mamma er en helt forferdelig følelse. Jeg vet at det er flere som har kjent på denne utilstrekkelighetsfølelsen som forelder/kone/kjærste/venn, og jeg tenker at det er så viktig at det mer åpenhet rundt dette. Det hjelper nemlig ikke å føle seg som verdens verste mamma, så går du på instagram og ser hvor “perfekt” alle andre har det. Siden jeg driver instagramkontoen isabelask, ble det naturlig at bloggen skulle hete det samme. 

Jeg ønsker å dele min hverdag som syk og forelder, og håper at ihvertfall EN til ikke føler seg alene i verden om dette. 

 

– Isabel