Graviditet og fødsel

Flere har spurt om jeg kan fortelle min fødehistorie. Det kan jeg så klart gjøre, men da vil jeg gå tilbake til slutten av svangerskapet først.

Alle snakker om hvor koselig det er å gå gravid, men for meg var det ikke det. Hvis det er lov å si. Nå bidrar jo sosiale medier mye til dette (også jeg), det perfekte livet, perfekt svangreskap og barseltid! Jeg var svært plaget med bekkenløsning. Jeg slet med å gå, og hadde underarmsrullator hjemme som jeg kunne lene meg på. Selvfølgelig turte jeg ikke å gå med denne offentlig av en eller annen grunn. Det er rart hvordan jeg heller ville påføre meg selv mer smerte enn å takle medlidenhetsblikk og spørsmål fra folk rundt! Til nød brukte jeg krykkene. Jeg var som regel hjemme innenfor husets fire vegger, hvis jeg ikke var hos fysioterapeuten som jeg var hos to ganger i uken. Livet endret seg drastisk fra å være en sosial jente som var med på alt, men som nå ikke orket. Jeg hadde sklilaken i seng og handicap toalett, så hjemmet ble forvandlet til et sykehjem. Jeg var så klar for fødsel at du vil ikke tro det! Jeg gledet meg sånn til å få tilbake kroppen min, som jeg trodde ville skje på den tiden. Jeg lå våken i flere netter før fødsel og kjente etter kynnerne, kunne denne være en rie? Var fødselen i gang?

Akkurat 1 uke før termin startet det. Jeg skulle på toalettet om morgenen, jeg tror det var i sekstiden. Da var det akkurat som det åpnet seg, og det var vannet som gikk. Endelig tenkte jeg! Jeg ringte til fødeavdelingen og fortale at vannet hadde gått, men at riene ikke hadde blitt noe sterke og regelmessige enda. Da kunne jeg bare spise frokost også komme inn for en sjekk. I det jeg legger på, så starter det! Riene ble mye sterkere og mer regelmessige. Jeg hang over underarmsrullatoren når riene stod på, litt komisk! Jeg visste siden jeg var førstegangsfødende at vi hadde god tid, så jeg ville ta en dusj og spise en god frokost før vi kjørte innover. Sigve derimot, var litt mer stresset kan du si. Han slang noen baguetter på tallerken og inni bilen med de, hehe. Etter dusjen tørket og tørket jeg meg, det var akkurat som det ikke nyttet. For det er det ingen som forteller deg; at vannet bare fortsette å renne. Man ser jo på film, og ser at det går en stor dusj og det er det. Men fostervannet fornyer seg hele tiden, og dermed så rant det på nytt og på nytt. Jeg lurte på hvordan denne bilturen ville bli. Jeg ringte inn til føden for tips, og det fikk jeg. Jeg måtte gå med trusen full av babybleier. Det var nok litt av et syn når jeg ankom sykehuset, midt i vaktskiftet. Tights og rumpa full av bleier! Hehe. 

Jeg kom på sykehuset 7.30, og hadde 3-4 cm åpning. Jeg fikk derfor fødestue med engang. Det var en kjempehyggelig jordmor som satt hos oss. Det gikk radig deretter, ca. 1 cm åpning i timen. På det tidspunktet følte jeg ikke hadde pause mellom riene, og jeg fikk ikke slappet av. Jordmoren spurte om jeg ville legge meg i badekaret, men da var svaret klart, jeg ville ha epidural. I forkant tenkte jeg at badekar ville vært fint under fødsel, jeg brukte det mye under graviditeten. Men når det kom til stykke, så ville jeg bare ha smertelindring der og da. Åpningen fortsatte radig, og vi tenkte at Linnea ville komme før kveldsvakten skulle ta over. Men det stoppet opp på 8 cm, og der var jeg lenge. Jeg prøvde alt, jeg stod og hoppet, stod på alle fire i sengen, men hun ville ikke rikke på seg. Etterhvert hadde jeg 9-10 cm åpning, men hun kom ikke langt nok ned. Jeg hadde forlengst fått en ny jordmor og hun var helt herlig! Hun foreslo at vi kunne prøve å presse, så det gjorde vi. Det skjedde dessverre ikke stort, hun kom ikke noe særlig lenger ned og jeg var så sliten etter mange press. Så kom det en lege til for å hjelpe hun ut med vakuum. Det tok tid, men til slutt var hun ute 20:48. Plutselig var hele rommet fylt med forskjellig instanser, jeg husker ikke om dette var før eller etter hun var ute. Jeg fikk henne på brystet, og det var en herlig følelse, men den varte kort. Jeg ble kjørt inn til operasjonsstuen. Jeg hadde fått en rift i livmorhalsen og mistet mye blod. Det var veldig rart når man endelig har født sitt barn, så blir man trillet bort fra barnet og den nybakte faren. Første natten ble jeg liggende på postoperativ. Det var en ganske rolig natt der, så Sigve og Linnea fikk komme bort og hilse på, men måtte tilbake ganske raskt. Jeg våknet hvert femte minutt, da jeg gjenopplevde fødselen hver gang jeg sovnet. Det var nok morfinen som gjorde drømmene så virkelig. Jeg trodde jeg hadde sovet lenge, men hver gang jeg våknet var det bare gått de få minuttene, så jeg tror de sykepleierne som jobbet der ble ganske lei av å høre spørsmål om klokka. 

På morgenkvisten ble jeg trillet tilbake til min nybakte familie. Jeg hadde mistet 3 liter blod, og var helt mørbanket. En voksen person har mellom 4-6 liter blod i kroppen, så det er mye å miste. Jeg kunne ikke reise meg opp i sengen, uten at det svartnet og jeg ble kvalm. Jeg husker jeg skulle få hjelp av en barnepleier til å dusje, og det var første gangen jeg så meg i speilet. Det så virkelig ut som jeg hadde vært i slosskamp, jeg var hoven og blå rundt øynene. Sigve og barnepleieren hadde rottet seg sammen og sagt at det bare var lyset på badet, men jeg skjønte jo at det ikke var tilfelle. Den tiden var veldig vanskelig, jeg klarte ikke å stå å bytte bleie på datteren min, fordi da ville jeg svimt av. Ammingen måtte jeg kunne gjøre liggende. Men dette skulle være midlertidig, så da ble det enklere å takle. Under barseltiden på sykehuset hadde jeg en jordmor som jeg virkelig ikke taklet. Det var på grunn av henne jeg dro hjem, noe som jeg kjente på i etterkant var veldig dumt. Jeg hadde trapper i hjemmet og det ble en for stor påkjenning etter få dager. Den dagen jeg kom hjem gjorde jeg ikke annet enn å gråte og skjønte ikke hvorfor vi hadde fått barn. Jeg var så langt nede og det er forferdelig å tenke tilbake at man hadde disse tankene. Heldigvis var det mye bedre dagen etter, etter en natt med hvile. Så mye hvile man kan ha etter man har fått en nyfødt baby. Når jeg ser tilbake på barsel og permisjonstiden min nå, så skjønner jeg at jeg har nok hatt en fødselsdepresjon. Jeg tror det er mange som ikke merker dette før man har kommet ut av den. Men dette kan jeg ta et eget innlegg om siden.

Jeg turte egentlig ikke å legge ut disse bildene eller i det hele tatt vise det til noen, men det skal jo være usensurert så her kom de. Sånn så jeg ut, og det er veldig rart å se tilbake. Jeg håper jeg har tatt med det meste, ellers er det bare å stille spørsmål. Men alt i alt så er jeg ikke skremt fra å gjennomføre en fødsel igjen. Eller det vet jeg kanskje ikke før jeg står gravid og nærmer meg fødsel igjen heller. Men det kommer nok ikke til å skje en gang til. Jeg tenker man må komme til fødestuen med et åpent sinn, for man vet aldri hva som kan møte deg. Så får man jo den fineste premien etter maratonet er ferdig. Dette ble jo ikke en veldig hyggelig historie, men jeg må jo være ærlig. Håper dere får en fin dag!

– Isabel 

 

Julemarked

I dag har jeg vært på lunsj med fine jenter som jeg studerte sykepleien med. Når jeg fikk Linnea, fikk de også barn så vi lagde oss en egen barselgruppe. Nå har flere fått barn nummer to og er i permisjon med de. Vi var på cafe og så på den fine juleutstillingen på Gjennestad. 

 

Vi har startet på serien Gåten Orderud. Spennende å se! Ønsker dere en fin kveld.

– Isabel 

Pynting av juletre

I dag har vi pyntet juletre med julemusikk i bakgrunn og gløgg i koppen! Verken mannen min eller jeg er spesielt glad i gløgg, men det må jo til for tradisjonen skyld. Det var veldig koselig. Linnea synes det var stor stas å putte på alle kulene. De fleste kulene endte på det samme stedet, men det er vel bare sjarmen? Det er gøy at vi har hogget ned treet selv i tillegg. Nå har Linnea truffet puten, og vi skal pynte litt mer til jul. Her kommet et bildedryss.

Måtte teste julekjolen før grøtfest i barnehagen i morgen! Det var stor stas å ha på seg. 

Slik ble resultatet! Legg merke til at kulene henger på samme sted. Hehe.

 

Håper dere har en fin kveld!

– Isabel 

 

Et barn til

De siste få månedene har jeg for første gang begynt å tenke tanken på et barn til. Jeg synes det er veldig deilig at jeg endelig kjenner på de følelsene, samtidig som realiteten hele tiden streifer meg. Jeg har så lyst til å oppleve å bli mamma en gang til, og jeg har så inderlig lyst til at Linnea skal bli storesøster. For tenk så fin storesøster hun ville blitt! Hun er en så god og omsorgsfull jente. Hun er veldig glad i å leke mamma for dukkene sine, og synger nattasang og kysser dem godnatt før hun triller dem i søvn. Så herlig å se!

Samtidig går jeg med tanker om hvordan jeg vil være i graviditeten og ikke minst etter fødsel. Hadde jeg visst at jeg hadde vært sengeliggende i ni måneder, og blir i normal form etterpå så er jo det en ting. Du vet det er midlertidig og at du kommer tilbake i habituell tilstand etter fødsel. Men når man ikke aner hvordan kroppen blir etter endt graviditet er det skummelt å tenke på. Jeg skal være en god mamma og kone også. Jeg kjenner ofte på en utilstrekklighetsfølelse ovenfor mann og datter nå. Jeg får så vondt i hele meg når Linnea vil at vi skal leke sammen med noe hun er opptatt av, og jeg til tider må svare at mamma må hvile litt. Det er en helt forferdelig følelse. Man har så lyst til å gjøre alt for barna sine, men så strekker man ikke alltid til. Jeg har felt mange tårer for dette, da det er så vanskelig. Hva da når man har to? Og hvis jeg blir verre? Jeg må være helt sikker og klar hvis vi skal ta dette valget. 

Nå har jeg vært 50% sykemeldt i litt over ett år, og har derfor mistet rett på sykepenger. Jeg har arbeidsavklaringspenger nå som jeg fortsatt er under utredning og i en periode hvor jeg skal komme tilbake i full stilling. Jeg vet jo ikke hvordan det vil gå, men jeg er veldig motivert for dette. Jeg skal øke gradvis. Foreløpig har jeg ingen diagnose, og det er derfor vanskelig å forutse prognoser. Jeg skal til revmatolog i begynnelsen av januar, og jeg håper at jeg kan få en avklaring da. Hvis det viser seg å være leddgikt vil man starte på medikamenter som muligens vil lette på hverdagen. Det at jeg får arbeidsavklaringspenger og jobber kun 50% er også en grunn til at jeg vil vente med barn. Ikke bare for meg selv, men også hva “samfunnet” vil tenke. Men hvorfor skal man egentlig planlegge livet ut fra NAV og hva andre vil tenke? Jeg vet at når jeg øker til 100% stilling så er jeg ikke klar for å gå gravid igjen, som er en stor påkjenning fra før av. Jeg ble veldig fysisk redusert i mitt forrige svangerskap, og jeg må regne med at jeg blir det i eventuelt et neste svangerskap også. Det er bedre å være forberedt og heller bli positivt overrasket. Men jeg vet at hvis du googler gravid på arbeidsavklaringspenger, så finner du mange forum hvor folk skriver; klarer du ikke å jobbe, klarer du ikke å ha barn. Det er jo veldig diskriminerende å si. Alle har forskjellige utgangspunkt og alle har forskjellige arbeidsplasser. Jeg har en tung jobb, men jeg elsker den og vil gjerne tilbake i den i full stilling. Men akkurat nå går dessverre ikke det. Jeg skal tilbake å “jobbe for samfunnet”, men det er også viktig for meg å få de barna jeg vil ha før det er forsent! 

Det er et veldig vanskelig valg når på den ene siden man har så lyst på et barn til, men på den andre siden er redd for hvordan det blir. Det er ikke bare meg det går utover hvis jeg blir enda dårligere. Jeg har en familie som jeg skal klare å stille opp for. Jeg ønsker å gjøre alt for de, og synes det er forferdelig når kroppen sier nei til tider. Jeg håper jeg kan kjenne på en viss stabilitet slik at valget blir enklere. Jeg har en mann som er verdens beste pappa, og han fortjener virkelig å oppleve dette igjen. Jeg håper vi finner ut av hva som er det beste for vår familie!

-Isabel

Lørdagskos

I dag har vi hatt en koselig lørdag med dryss av julestemning! Vi har gått tur ned i gaten vår for å hogge vårt eget juletre. Dette begynte vi med i fjor, og fant ut at det måtte bli en ny tradisjon. Det var veldig koselig å velge seg sitt eget tre, og deretter sage det ned. Snøen dalte ned, så det gav virkelig julestemning! 

Når vi kom hjem bakte vi pepperkaker, noe Linnea hadde gledet seg til i hele dag. Det var gøy en liten periode hvertfall, før hun fartet til neste aktivitet og det ble mor og far som ble sittende å trykke resten. Da vi skulle pynte pepperkakene, ble det noen med halvspiste nonstop på også. Sjarmerende da!

 

I kveld er det hjemmelagd pizza og idolfinale som står på planen. Håper dere får en fin lørdagskveld!

-Isabel 

Julestemning

Da var denne hytteturen over for denne gang. Vi har hatt en så koselig tur, og vi har blitt enige om at dette må bli en tradisjon. Jeg er helt forelsket i omgivelsene der oppe! Så utrolig fint landskap når det er så kaldt som det har vært disse dagene. Snø på trærne og alt som var nedrimet, skikkelig julestemning! 

Wow! Legg merke til at det glitret ute. Det var ikke ordentlig snø fordi det var så kaldt, men det så ut som glitter.

 

I går hadde vi en mini julefeiring. Vi startet dagen med en overraskelse på frokosttallerkenen vår. Der var det et lite spakit pakket inn i cellofan. Vi fikk håndkrem, ansiktsmaske, hårstrikker, makeup-børster og ansiktskrem. Etter skituren i går hadde vi litt spa. Det var så deilig! Jeg tar meg aldri tid til å pleie meg selv, men gud så godt det er når man har gjort det. Vi fortsatte torsdagen med pynting av juletre, med rødvinsgløgg og julemusikk i bakgrunn. Når kvelden kom hadde vi en bedre middag, før vi pakket opp noen gaver. Vi avsluttet kvelden med Party Alias. Veldig vellykket dag!

Idag har vi spist en lang frokost før mamma, Cathrine og jeg reiste hjem igjen. Vi stoppet halvveis på turen og hadde pause med litt shopping. Nå er jeg hjemme igjen, og det var veldig deilig å kose på Linnea igjen! Flere som ser på Idol? Veldig klar for finale i morgen! Ønsker dere en fin helg.

– Isabel 

 

 

Hyttetur

I går kveld kom vi opp på hytta til min tante på Rauland. De har bygd ny hytte her, så utrolig fin hytte med utsikt til idylliske omgivelser. På vei oppover ble det 22,5 minus grader ute! Deilig å komme opp til ferdig oppvarmet hytte da mamma og tante hadde dratt i forveien. Min kusine, svigerinne og jeg kom opp etter jobb. 

I dag har vi vært på skitur. Det var 12 minusgrader og det kjentes ut som jeg hadde brainfreece. Men det var så vakkert ute!

 

 

I kveld skal vi feire en minijulaften, da tante skal jobbe i jula. Nå skal vi straks pynte juletre. Ønsker dere en fin torsdag!

 

Julemarked i Oslo

Idag har vi kost oss i Oslo! Så mange fine julegater og julemarkeder. 

Vi var innom jul i vinterland, et julemarked i Spikersuppa.

Vi har vært med på reisen til julestjernen med pariserhjul.

Vi hadde den fine utsikten over Oslo’s gater.

Oslo by night!

Nå sitter vi på hotellrommet. Linnea sovnet med engang, så det var veldig deilig. Det er vel første gang vi har vært på ett lite hotellrom alle tre. Vi har som regel bodd i leilighet. Men når det gikk så overaskende bra å legge henne er jo ikke det noe problem. Håper dere får en fin tirsdagskveld!

– Isabel

Et usynlig handicap

Hei!

Idag ville jeg dele noen tanker rundt et tema. Og det er nettopp som overskriften sier, det å ha et usynlig handicap. Hvis man har brukket et ben vil folk se det. Sannsynligvis vil folk reise seg på bussen, for at den personen skal få sette seg. Jeg sier sannsynligvis siden slik det er i dagens samfunn er ofte folk mer opptatt av seg selv og mobilen enn å tenke på for eksempel eldre og gravide som har mer behov for en sitteplass. En person ville ikke sett to ganger på en person med krykker når en skal på ett offentlig handicap toalett. Derimot har jeg opplevd stygge blikk når jeg må bruke de fasilitetene. Og jeg tror ikke jeg er alene om det. 

Formen min er veldig opp og ned. Når jeg er i en dårlig periode klarer jeg ikke å bøye knærne og da har jeg behov for å bruke handicap toalett. Dette hater jeg og det skal mye til før jeg innser nederlaget og tar i bruk dette. Hvorfor? På grunn av ubehagelige blikk som dømmer deg når du bruker disse fasilitetene. Folk er veldig raske med å dømme, og det vet jeg at jeg har gjort selv også. Men jeg tenker meg om to ganger før jeg gjør dette nå. Hvorfor skal man tenke så mye på hva andre tenker spør jeg ofte meg selv. Jeg er veldig god til å gi de rådene til andre, men når det gjelder meg selv skal jeg alltid overanalysere alt. Mest av alt er det vel en selv som er ens verste fiende. Kanskje man føler at de blikkene er mer ubehagelige enn det de er ment? Dette har jeg lært mye om nå ved et rehabiliteringsopphold jeg nylig var på. Der fikk jeg i lekse sammen med mange andre i samme situasjon om å endre tankegang. For det hjelper jo ingen og gå og kverne på alle disse tankene. Man skal erstatte de negative tankene med alternative tanker.

Jeg husker når jeg gikk gravid og var veldig plaget med bekkenløsning. Jeg gikk med krykker og klarte så vidt å gjennomføre besøkene hos fysioterapeuten. Der var det eldre som stoppet for å holde opp døren og gjorde alt for å hjelpe meg. Da ble det synlig. Ikke misforstå meg, jeg er veldig glad det ikke synes på meg. Jeg er veldig glad jeg kan gjemme meg bak masken og ta på meg et smil hver dag. Når de eldre åpnet dører for meg, var det en veldig feil situasjon for meg. Jeg jobber som sykepleier og elsker å hjelpe andre. Det er en absurd situasjon og plutselig stå i andre enden, og det er derfor jeg ikke har ønsket å snakke om dette også. Det er vanskelig å plutselig være den som har begrensinger, og må gjøre alt med ekstra planlegging og konsekvenstenkning. Det er ikke den personen jeg vil være, jeg vil ikke at sykdommen skal ta over meg som person. Derfor klistrer jeg ofte på smilet og svarer at her går det bare bra. 

– Isabel

Tenn lys

Idag er det andre søndag i advent og det er på tide å tenne enda et lys på adventsstaken! Vi begynte forrige søndag med å synge første verset av tenn lys, og synes det var en hyggelig stund sammen så det skal vi fortsette med i dag. Da blir det to vers. 

Det er så lyst og fint i vinduene når man går ute om dagen.

Idag virker det foreløpig som formen til Linnea er litt bedre, så da får vi prøve å våge oss ut. I kveld kommer det et nytt temainnlegg.

– Isabel